Converse-time

Jeg digger Converse.
De kommer fram med en gang det er et par bare flekker mellom snøfonnene.
Og i år skal jeg bruke dem flittig.

Jeg merker på kroppen at det er et år siden noen spolte forbi våren.
Alt for mange dager i ørska, under dyna og bak vinduet.

I år skal jeg nyte hver solstråle, hver knopp, hvert isflak som forsvinner ut strømmen.

Jeg skal se bjørka springe, nyte utsikten fra skrivestuen og være takknemmelig for at livet er tilbake.

Converse er hverdagslykke.

Vektens forbannelse

Unger skal ikke veies, og overvektige blir ikke tynnere av å gå på vekten.
Unger skal aktiviseres.
Og så skal de få lov til å være ute. Jeg vet nemlig om jenter på min alder som er redd for at barna deres klatrer for høyt, faller for langt, ødelegger klærne osv.

Da jeg var liten syklet vi i crossløypa, hoppet strikk, spilte hali, akte i bakken ned til barketomta, gikk på skøyter, sparket til skolen... Og sånn er snuppis og, heldigvis. Men hun er ikke alltid sånn uten en liten dytt i rompa.

Men vi har overvektige barn i nærmiljøet. Noen har foreldre som også er overvektige. Noen gjør barna en bjørnetjeneste ved å kjøre dem uansett hvor de skal. Noen aksepterer sjokolade og Cola som oppvarming før kamp. Sukk.

Så planen min?
Gym/aktivitet hver dag på skolen, la ungene gå til skolen og trening, send dem på Skallandjordet med akebrett, la dem klatre i epletreet, la dem danse til musikkvideoer. Det er uendelig med muligheter.
Og det beste av alt; vi har godt av å være med, vi og!

Bare sprøyt(e)

Jeg leste i Aftenposten i dag om en gutt som måtte slutte på Befalskolen fordi han ikke ville la seg vaksinere.
MMR, difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, Hepatitt A og B var coctailen han skulle få.
Sannsynligheten for å dø av en av disse sykdommene er omtrent lik 0, og mindre enn sannsynligheten for å dø i forsvarets tjeneste.
Så mye for vaksinasjonsfrivillighet...