fredag 31. desember 2010

Hoppe i fallskjerm

De beste avgjørelsene jeg har tatt, har blitt gjort på ren magefølelse.
Hoppe av jus'en, begynne på NVH, kjøpe leilighet sammen med Steinar...
I går kjøpte vi ny bil.
Og på mandag er jeg uten jobb.

Magefølelsen sier at det ordner seg. Og jeg synes jeg fortjener det.
Kryss fingrene for meg, eller enda bedre;
Tips meg om drømmejobben.

fredag 24. desember 2010

Religion eller tradisjon?

Min første jul uten medlemskap i statskirken. De to fineste prestene jeg vet om(Einar Gelius og Bjørn Thorbjørnsen) vil eller kan ikke lenger være prester. Og selv Bjørn Eidsvåg har blitt en tviler.
For meg har juleevangeliet vært en del av julemiddagen og besøk i kirken en selvfølge på julaften.
Men jeg kan ikke lenger si at jeg tror på alt det kirken står for.

For hva handler min jul egentlig om?
Familie, venner, gaver, lys, god mat...
Julen er en tid for ettertanke. En tid for å være glad og takknemmelig, en tid for å tenke på de som ikke lenger er her, en tid for å tenke på de som ikke har det så bra.

Og jul er tradisjon.
Litt rart å skulle endre på det som har vært min jul. Men min nye jul blir minst like fin.
For jeg kjenner igjen min egen forventning i ungenes forventning, i deres glede. For de gleder seg like mye over å gi som å få. Og det er det jul dreier seg om, at hjertet blir litt større enn vanlig.
 
Storm-Fredrik tror at julen er til på grunn av julenissen, og at han må være snill og ikke rampete.
Kathinka tror på Gud, men synes kirken er kjedelig.
Steinar tror ikke på noen ting og synes julen er litt pes, men jeg ser at han koser seg.
Og jeg, jeg er skikkelig julesentimental. Vel egentlig er jeg alltid sentimental. Men enda mer nå enn ellers. Så da gråter jeg en skvett av alt fra tegnefilm til at det snør.
Og så tror jeg på en jul med mange tanker i hjertet.

torsdag 9. desember 2010

Rydde i kartoteket

For 15 år siden mistet jeg en av mine beste venner. Han valgte å ikke leve mer. Mange ganger har jeg lurt på hva som gjorde livet så vanskelig for ham. Og hvorfor skjønte jeg ikke hvor vondt han hadde det? Han sa jo aldri noe om det.

Det har tatt meg noen år å forstå at andre kan slite med tankene. Venner har sagt at de ikke alltid har likt meg, nettopp fordi jeg har tatt lett på ting. Ja, jeg har på mange måter vært heldig, jeg har det mange vil kalle et lett hode. Men hjertet mitt er fylt opp av alt det vonde. Jeg vil gjøre alt for å unngå at flere må gå gjennom det de har gått igjennom. Og kunne jeg bare spolt tilbake tiden...

Depresjoner, selvskading, rusmisbruk- dette er ting mine venner har slitt med. Og alt som resultat av kjipe opplevelser i barndommen. Vold, terror, overgrep, mobbing. Å, det finnes så mye drit.

Men mine venner har fått hjelp. Av venner, familie, helsevesenet og kanskje også av meg? Jeg ønsker å tro det siste.

Men jeg vet at min hjelp alene ikke har vært nok. Å ha familien sin der, når det er som mørkest, har vært av stor betydning for mine venner. Selv om man er voksen, så er man likevel noens barn. Og barn skal ikke ha det vondt.

Si hva du vil om terapi. Rydde i kartoteket, kaller pappa det. Jeg liker det uttrykket, det ufarliggjør litt av prosessen. En terapeut er en som hjelper deg med å bli frisk i tankene.

Jeg vet at noen fortsatt er syke, slitne, deprimerte og ikke ser noen mening med livet. Jeg håper de våger å dele det kjipe og vonde med alle rundt seg. Jeg kan love at alle vil prøve å forstå.
Og jeg skal være der, med liten munn, større ører og et STORT hjerte.
For livet er verdt å kjempe for.

mandag 6. desember 2010