Tøffe valg

Jeg leste artikkel i Aftenposten i dag om barn med alvorlige kromosomavvik.
Der står det at det er sterkt abortpress- og jeg kjenner meg ikke igjen.

For over to år siden fikk vi beskjeden:
Fallots titrade, ikke neseben, mulig trisomi 13 eller 18...
Og vi kunne få all den hjelpen vi ville, Riksen stod klare når som helst.
Ingen pushet.
Diagnosen var likevel klar.
Hun ville dø, enten i magen eller rett etter fødsel.

Mammaen i Aftenposten valgte å beholde.
Vi valgte, ikke å fjerne, men å føde tidligere.
For oss ville det ellers ha vært å utsette det vonde.

Vi trengte ingen prest eller grav.
Det betyr likevel ikke at vi har glemt.
En fantastisk jordmor gjorde fødselen til en fin opplevelse.
Og vi fikk en engel i himmelen.

gruglede

Sorg, glede, skuffelse, optimisme, forventning- alt dette har vært vår hverdag det siste halve året.
Sånn er livet.
Noen mener at vi har hatt mye drit, men jeg tenker ikke sånn.
Det handler om å alltid lete etter lyspunktene, snakke om det som er kjipt og nyte de gode dagene.
Nå lader vi batteriene, jeg med timer i skyggen og en god bok, Steinar på fisketur langt vekk fra folk.
For nye utfordringer venter i neste uke.
Og jeg grugleder meg.

Tankefordamping

På veien til og fra jobb grubler jeg ofte om stort og smått.
Men innen jeg kommer fram er tankene borte og alt det jeg skulle blogget om forsvunnet.
Ikke teflonhjerne, men mer som om tankene fordamper på veien.
Alt det jeg har brukt halvannen time på komprimere eller mangedoble- borte!