Hoppe i fallskjerm

De beste avgjørelsene jeg har tatt, har blitt gjort på ren magefølelse.
Hoppe av jus'en, begynne på NVH, kjøpe leilighet sammen med Steinar...
I går kjøpte vi ny bil.
Og på mandag er jeg uten jobb.

Magefølelsen sier at det ordner seg. Og jeg synes jeg fortjener det.
Kryss fingrene for meg, eller enda bedre;
Tips meg om drømmejobben.

Religion eller tradisjon?

Min første jul uten medlemskap i statskirken. De to fineste prestene jeg vet om(Einar Gelius og Bjørn Thorbjørnsen) vil eller kan ikke lenger være prester. Og selv Bjørn Eidsvåg har blitt en tviler.
For meg har juleevangeliet vært en del av julemiddagen og besøk i kirken en selvfølge på julaften.
Men jeg kan ikke lenger si at jeg tror på alt det kirken står for.

For hva handler min jul egentlig om?
Familie, venner, gaver, lys, god mat...
Julen er en tid for ettertanke. En tid for å være glad og takknemmelig, en tid for å tenke på de som ikke lenger er her, en tid for å tenke på de som ikke har det så bra.

Og jul er tradisjon.
Litt rart å skulle endre på det som har vært min jul. Men min nye jul blir minst like fin.
For jeg kjenner igjen min egen forventning i ungenes forventning, i deres glede. For de gleder seg like mye over å gi som å få. Og det er det jul dreier seg om, at hjertet blir litt større enn vanlig.
 
Storm-Fredrik tror at julen er til på grunn av julenissen, og at han må være snill og ikke rampete.
Kathinka tror på Gud, men synes kirken er kjedelig.
Steinar tror ikke på noen ting og synes julen er litt pes, men jeg ser at han koser seg.
Og jeg, jeg er skikkelig julesentimental. Vel egentlig er jeg alltid sentimental. Men enda mer nå enn ellers. Så da gråter jeg en skvett av alt fra tegnefilm til at det snør.
Og så tror jeg på en jul med mange tanker i hjertet.

Rydde i kartoteket

For 15 år siden mistet jeg en av mine beste venner. Han valgte å ikke leve mer. Mange ganger har jeg lurt på hva som gjorde livet så vanskelig for ham. Og hvorfor skjønte jeg ikke hvor vondt han hadde det? Han sa jo aldri noe om det.

Det har tatt meg noen år å forstå at andre kan slite med tankene. Venner har sagt at de ikke alltid har likt meg, nettopp fordi jeg har tatt lett på ting. Ja, jeg har på mange måter vært heldig, jeg har det mange vil kalle et lett hode. Men hjertet mitt er fylt opp av alt det vonde. Jeg vil gjøre alt for å unngå at flere må gå gjennom det de har gått igjennom. Og kunne jeg bare spolt tilbake tiden...

Depresjoner, selvskading, rusmisbruk- dette er ting mine venner har slitt med. Og alt som resultat av kjipe opplevelser i barndommen. Vold, terror, overgrep, mobbing. Å, det finnes så mye drit.

Men mine venner har fått hjelp. Av venner, familie, helsevesenet og kanskje også av meg? Jeg ønsker å tro det siste.

Men jeg vet at min hjelp alene ikke har vært nok. Å ha familien sin der, når det er som mørkest, har vært av stor betydning for mine venner. Selv om man er voksen, så er man likevel noens barn. Og barn skal ikke ha det vondt.

Si hva du vil om terapi. Rydde i kartoteket, kaller pappa det. Jeg liker det uttrykket, det ufarliggjør litt av prosessen. En terapeut er en som hjelper deg med å bli frisk i tankene.

Jeg vet at noen fortsatt er syke, slitne, deprimerte og ikke ser noen mening med livet. Jeg håper de våger å dele det kjipe og vonde med alle rundt seg. Jeg kan love at alle vil prøve å forstå.
Og jeg skal være der, med liten munn, større ører og et STORT hjerte.
For livet er verdt å kjempe for.

Gjesteblogger

Trykk på overskriften, så kommer du til innlegget mitt på 5omdagen.com.

Knokkelmark

I dag er Kathinka 10 år!
Jenta er ikke lenger liten, men ikke alltid stor heller...
I dag kom hun krypende opp i senga, for så i neste øyeblikk stå foran speilet og fikse hestehalen, igjen og igjen.

Frøken Kathinka har alltid vært en unge med maur i rompa. Eller knokkelmark som Steinar kalte henne en stund. Noen beinbrudd, hjernerystelse og hull i tunga har jo kommet som følge av det.

Men snuppis er og en jente med et stort hjerte. Hun tar seg av og bryr seg om, både lillebror, venner og familie. Derfor liker alle Kathinka.

Noen ganger er oppgavene for store, andre ganger vokser hun med oppgaven. Snuppis begynner å bli voksen! Det merkes, for mamma er teit i det ene øyeblikket, grei i det neste.

Det har vært 10 år med mye kos og litt mas. I dag og alle andre dager er jeg stolt mamma til verdens fineste jente!

Statsministerspire?

En gang sa Camilla at jeg kunne passet som statsminister...
Vel, nå kunne jeg ikke tenke meg å bli det, men likevel kan jeg bli ganske engasjert.
Særlig når jeg hører at man vurderer å kutte barnetillegget til uføre, fordi det kan oppfordre mødre med mange barn til å velge uførepensjon istedet for jobb. 
Er det mulig?
Jeg kjenner noen uføre jenter med barn. Deres ønskeliste ser sånn ut:
* Bli frisk
* Jobb jeg fikser
* Penger så barna mine skal ha de samme mulighetene til å være med på ting som andres barn

I tillegg skal inntektsgrensen for uføre senkes fra 1G til 15.000.
Kjempelurt! Staten oppfordrer herved til svart arbeid.

Jeg vet at staten får stadig høyere utgifter til uførepensjon.
Jeg vet også at de fleste uføre kan jobbe, ikke mye eller hele tiden, men litt. La dem få sjansen til det,
uten at kranen skrus igjen med en gang!

Kom arbeidslyst og treng deg på

Det er ikke lov å kjede seg, men jeg gjør det likevel.
Oppi hodet er det hundrevis av klare og mindre klare tanker om hva jeg skal fylle tiden med,
men jeg får ikke landet noen av dem.
Hvorfor er det sånn at dagene bare raser avgårde og så har man ikke gjort noen ting?
Hvordan får man egentlig en tanke til å lande?

Jeg trenger magefølelsen min!

14 år

I går hadde jeg den fornøyelse å tilbringe noen timer sammen med 3 14-åringer.
Og vips- så var jeg 14 igjen, jeg og.

Fotball på Fossumbanen, plingparty hos Anders, Jokke og Guns n' Roses...
Det var tider det.

Så deilig  å være der for en liten stund.
For vips- så var man 37, voksen og ansvarlig igjen.

NM i logistikk

Mandag:
Bil på service= hjemmekontor + busstur til Drammen
Steinar og Kathinka på trening på ettermiddagen

Tirsdag:
Steinar kurs
Marianne regionsmøte
Storm-Fredrik kontroll på sykehuset. Hvem blir med ham?
Marianne på kurs hele kvelden

Onsdag:
Steinar og Kathinka på trening på ettermiddagen
Marianne ut og spise
Hvem passer Storm-Fredrik?

Torsdag:
Marianne jobbreise
Steinar jakt
Storm-Fredrik til farmor

Fredag:
Steinar til Island
Kathinka trene
Marianne hente Nadia
Storm-Fredrik hjem fra farmor

Lørdag:
Kathinka fotballcup
Marianne bursdag til Hanne= bake kake, kjøpe gave ++
Hente Eirill og Per= barnevakt

Søndag:
Kjøre Eirill, Per og Nadia hjem
Steinar hjem fra Island

Felles middag blir det dårlig med, likeså lange turer med bikkjene.
Er ikke så glad i sånne uker, kjenner jeg, men det er jo så masse sosialt og hyggelig som skjer. Kan jo ikke ofre jobben heller...

Noen som kjenner seg igjen?

God uke!
Hilsen Tårnfrid

Herfra til evigheten

Vi er ikke lenger usynlig oppi steinrøysa.
For Steinar og Morten har tatt ned en masse trær.
Nå ser vi herfra til evigheten.

Vi tilbyr gratis sjelefred, bare kom en tur innom og sjekk selv.

Flashback

Jeg kjente det godt i magen da jeg svingte inn på parkeringsplassen til Drammen sykehus forrige mandag. Selv et lite besøk på røntgen med Kathinka var nok til å få flashback.
Æsj...

Og nå må jeg bestille time for ny sjekk. Det medfører sikkert mer kontrastvæske som smaker som Cosylan... Prøv å drikke 2 liter av det.
Æsj...

Jeg er skikkelig god på å utsette ting jeg ikke har lyst til å gjøre. I morgen skal jeg gjøre det jeg ikke er så god på; ringe legen. Og etterhvert også skrive brev til sykehuset.
Æsj...

Ulv eller sau?

Kathinka har til tider klippekort på legevakta. I dag fikk vi et klipp til. Heldigvis ikke brudd, men overtråkk og to uker uten håndball. En liten krise for 9-åringen.
Men hvordan kan vi skjønne at vondt er mer enn vondt? At skrubbsår kan gjøre mer vondt enn blindtarmbetennelse? At overtråkk kan skjules fordi det er så gøy å spille?
Vondt i vilja avslører vi. Men, ropes det kanskje ulv, ulv noen ganger, sånn for å få litt oppmerksomhet? Og blir det kanskje sånn at når det først er alvorlig så tar vi det ikke alvorlig?
På en skala fra 1-10 er det alltid en 5'er vondt. Og for meg er det en 10'er vanskelig å bedømme om vi skal få et klipp til.

Skedsmobiff

Her i huset er vi vel litt over middels opptatt av mat.
Dvs jeg er opptatt av å spise den, men den er jo så utrolig kjedelig å lage...
Så når kokken i huset er på jakt for å skaffe nyttårsmiddagen, ja da lager jeg Skedsmobiff.

Kan du gjette hva det er?

Pølse i lompe!

(Flere rare ord kommer senere.)

Gretne gamle gubber

Noen ganger blir jeg skikkelig grinete når jeg leser innlegg i lokalavisen. I dag var intet unntak.
For en gretten gammel gubbe ville forby helikopterflyving over Svelvik, og det under Svelvikdagene. Dette visstnok pga støy som plaget beboerne på aldershjemmet og helt sikkert han selv.
Så da foreslår jeg følgende:
Legg ned 17. mai og nyttårsaften. Raketter, korps og glade barn forstyrrer sikkert.
Skru av kirkeklokkene.
Legg ned fotballklubben, fjern skateboardramp'en og demontér alle trampoliner.
Etterhvert kan vi skru av lyset på Shell og innstille ferja.
Da er jeg sikker på at den gretne gamle gubben slipper støy fra helikopteret, for ingen er igjen til verken å fly eller trille ham vekk fra vinduet.

Har du lyst til å lese om Svelvik fra en annen vinkel, trykk her:
http://svelviksposten.no/nyheter/svelvik-fra-en-innflytters-stasted-1.5404270

Til minne om morfar, som kunne stå i timesvis i vinduet på Stabekk og se på flyene på Fornebu. Han hadde likt at Kathinka vant helikoptertur på nettopp Svelvikdagene.

Opp til gleder, opp til sorger...

Opp og si "God morgen, Norge".(fra Knutsen og Ludvigsen)
For sånn er det å få valp i huset.
Hver morgen, ca 5.15, våkner Ero og vil ut. Jeg vet at man kan stille klokka etter unger, men etter bikkja?

Og så sier vi nei, og enda flere nei. For vi fikk den hannbikkja som var sterkest i hue, iflg oppdretteren. Men med Tress som også er sterk i hue, er vi godt vant.

Så dagene består av utallige tisseturer og hundeposer, hundrevis av "nei!" og "brrraaa", og masse kos med en hund som snart er for stor for fanget.

Men det er som Steinar sier; de er ikke babyer så lenge som mennesker. Og godt er det, for 5.15 er umenneskelig tidlig.

Er godt godt nok?

Å strebe etter perfeksjon er slitsomt i lengden. Det samme er det å gjøre det man tror andre forventer, uten å sjekke ut om det faktisk er sånn.
Jeg kjenner mange som alltid har gjort det "fornuftige og riktige". De tar stadig hensyn til andre, men ikke til seg selv. Og sånt blir man til slutt utslitt av.
Det er lov å være egobæsj når man skal ta vare på seg selv og det man står for.
Det er den man er som betyr noe, ikke det man gjør.
Jeg har innsett at jeg ikke rydder for at familien skal ha det bra, jeg rydder for at jeg skal ha det bra.
Jeg er den som ler og smiler, som har meninger om mye og som trenger orden rundt meg. Og andres forventninger; de gidder jeg ikke lenger gjette meg til.

Hjelm og vernesko

Det er bare en bokstav som skiller lykke fra ulykke. I livet er det enda mindre.

Dette var ord jeg tok med meg fra et HMS-kurs i dag.

Så til min kjære Steinar!
Det kan hende vi ikke utførte noen SJA(sikker jobb analyse) da vi traff hverandre, men jeg tror vi iallefall har fylt ut noen RUH(rapport om uønsket hendelse). Og det fordi vi vil fjerne u-en fra alfabetet.

Elsker deg over alt!

Det kalles livet

I dag var jeg på lunsj med 4 studievenninner. 4 jenter jeg ser en gang i året. I dag gikk skravla på inn- og utpust. Og så gråt vi litt...
For alle har hatt sine tøffe runder. A's mann har hatt kreft. N er kronisk syk og sliter med forholdet. H sliter med jobben og å finne seg selv.
Men fine lyspunkter var det også. AW har blitt mamma igjen. Mannen til A er frisk. N er på bedringens vei.
3,5 timer med 5 vimsete jenter, snørr, tårer og masse latter. Det er sånn livet er.
Det er en mening med alt.

Dessertgenerasjonen

Her i huset dreier mye seg om håndball(og litt om fotball) og mat. Og særlig er vi opptatt av kombinasjonen mat før/under trening/kamp.
Av erfaring vet vi at vafler i pausen gjør at samtlige spillere vil byttes ut etter 5 minutter pga mageknip. Brus og godis gjør at alle orker første omgang, for så å ha vondt i hodet resten av dagen.

Under en fotballkamp skadet en av spillerne seg og måtte noen minutter på sidelinjen. Da gav moren henne muffins for at hun skulle slutte å gråte!
Og i dag hadde Steinar foreldremøte på håndballen der han tok opp at det ikke er lov med kake, vafler, brus osv før etter siste kamp. Spørsmålet som kom var: "Hva skal de spise da?"

Oppskriften?
Fullverdig måltid(frokost, lunsj el middag) 2-3 timer før trening/kamp.
Vann på flaske og frukt/grønnsaker i bagen.
Matpakke om man skal spille flere kamper.

Så feirer vi heller innsatsen med vaffel til slutt.

PS. Klikk på overskriften så kommer du til noen fine matpakkeoppskrifter.

Egobæsj

Vi har mange rare ord i familien, et annet er Skedsmobiff. Det kan jeg skrive om senere. For jeg har nemlig blitt kalt egobæsj... Vel, egentlig ble jeg kalt selvopptatt, men for meg er det det samme.
Er jeg selvopptatt? Det kommer an på definisjonen.

En sykelig selvopptatt har et stort behov for beundring og bekreftelse, og vil gjerne være midtpunkt i de fleste forsamlinger. De føler seg mistilpass og uvel når de får for lite oppmerksomhet, og da kan det være like greit å forsvinne derfra og oppsøke en ny gruppe mennesker. De fisker ofte etter komplimenter, understreker hvor viktige de selv er, og blir ofte misunnelige hvis andre lykkes. (fra Lommelegen)
Nei, jeg er ikke der.

Men egobæsj?
Jeg har valgt å ha det bra med Steinar og ungene, med jobben og med fritidsaktivitetene. Da blir det kanskje litt liten tid til venner og resten av familien. Men jeg er jo ikke noe mindre glad i dem for det. Og selv om jeg ikke sier det så ofte, så håper jeg at alle vet det.
Jeg er ikke en person som liker alle disse "burde ha gjort"-tingene. Kanskje er det på grensen til uhøflig. Uansett er det mye hyggeligere å ringe en venn fordi du har lyst enn fordi du føler at du må.
Jeg har vært hobbypsykolog og sett og hørt andre i tunge tider, og andre har gjort det samme for meg. Men noen ganger har man nok med seg selv. Prioritering kalles det.
Jeg har prioritert å bli frisk. Så egobæsj er jeg.

MOVE UP or move out?

I dag var siste dag i Nikita Hair.
5,5 år med mye moro og fantastiske folk, men også litt slit og irritasjon.
Jeg gråt litt da jeg sa hade til Heidi, kollega og tidligere sjef. Heidi er en dame som bryr seg, ikke med, men om. I alle mine små og store kriser har hun vært der, en gang sendte hun meg hjem med beskjed om å gå innom polet og kjøpe meg to flasker vin først:-) Ikke tenk jobb nå, var beskjeden.
Iselin og jeg har gått på spøkelsesjakt på loftet i Storgaten.
Tone og jeg ble jentene fra Drammen.
Bente og jeg har skravlet, nok til at Steinar fikk innpass på laksefiske.
Marius og jeg ble Knoll og Tott.
Morten og jeg ble Byggmester Bob og Wenche(Jeg er Bob, gjett hvem som er Wenche?)
Strenge Torfinn og jeg har vært på bølgelengde helt siden første kassainstruksgjennomgang.
Hanne S er liksom-familie, der nyhetene om hverandre kommer via foreldrene våre.
Maria, damen med bare fornavn, har gjort meg til 1% same.
Dere og mange til har fått en stor plass i hjertet mitt!

Flotte Nikita-jenter og gutter har jeg hatt æren av å jobbe med, mennesker som gir deg A great feeling! Her kommer det frisøranbefalinger i fleng:
Caroline, Elinor, Cecilie, Ragnhild, Tonje, Maja, Anke, Astrid, Silje...og mange flere. Dere er Nikita!

Takk for meg, det har vært en glede å jobbe med dere.

Engasjert egoist

Jeg blir sjokkert over foreldre som ikke vil at barna deres skal begynne i korps, eller på håndball, for den saks skyld. Det er så mye man må bidra med...
Ja, mulig det, men dette er det barnet ditt får igjen:

vennskap
mestringsfølelse
ny kunnskap om alt fra noter til knuter og triks

Og dette får du igjen som voksen:

vennskap
trygghet- du vet hvem barnas venner er
glede

Så hva må du "ofre"?
Noen kvelder eller en helg eller to til dugnadsarbeid, kanskje noen runder med boller og vaffelrøre. Og det for at det skal koste minst mulig å delta, for alle.
Mulig det også føles som et offer å skulle se på ungen din spille konsert eller kamp? At alt annet egentlig er viktigere; jobb, egen trening eller sosialt liv?
Vel, da vet du ikke hva du går glipp av.

Du som har forstått gleden av å delta, du er heldig! Timer i regnvær på gjørmete fotballbaner og bæring av piano fra 5.etasje veies uendelige ganger opp når du ser gløden, gleden og stoltheten til ditt barn.

Til deg som bidra med noen(eller mange) timer i året;
TUSEN TAKK!
Til deg som ikke har tid eller ikke gidder;
synd for deg, og dessverre også barnet ditt.

Og til mamma og pappa;
tusen takk for at dere alltid var med.
Jeg vet dere "reddet" mange der andre foreldre prioriterte annerledes.

Snuppis

Kathinka begynner å bli stor jente. Spørsmål om sminke(nei, ikke før ungdomsskolen) og deo. Klare meninger om hva hun skal ha på seg(og ikke minst hva hun ikke skal ha på seg). Avtaler med venninner og kjæresten:-) Flink og ansvarsfull med lillebror. Presis og holder det hun lover.

I dag kom snuppis hjem fra ferie. Så godt å ha henne hjemme igjen. Bare oss to hjemme i dag, med Steinar på fiske og lillebror hos mormor. Koselig, mente snuppis. Stusselig, hørte jeg. Men, nei da. Snuppis er ikke større enn at fanget til mamma fortsatt er trygt. Og jeg må ringe i morgen, mange ganger. Du lover det?

Ennå mest glede og lite bekymringer(men litt mas om skittentøy og matbokser). Min lille, flotte snuppis er snart stor. Jeg nyter tiden og suger sekundene inn i hjertet mitt.

En tid er forbi

Vi hadde termin 14.2. i år, og så hadde vi termin 25.7. i år...
Istedet ble det altfor tidlig fødsel og masse annet gørr.
Men nå er den tid forbi!

Jeg er friskmeldt.
Jeg har fått ny jobb.
Vi skal få ny hund.

Alle får sin porsjon med drit i løpet av et liv, jeg er sikker på at alt mitt kom på en gang. Supert, nå er jeg ferdig med det.

Mine store blå øyne har bare gode dager i sikte!
En nye epoke har startet- med fugledansen i Windjammer Cafe.

Husmorferie

For 16 år siden ble jeg venninne med Sonja. Egentlig er det et under, for hun hadde jo ikke sansen for meg i det hele tatt. Ikke hadde vi så mye til felles da heller...
Uansett, en eller annen "connection" var det. Og i løpet av disse 16 årene har det vært Danmarksturer og tequila, barjobbing og video, klær og laaaange telefonsamtaler. Og husmorferie.
For når jeg trenger et par dager fri, da drar jeg til Sonja. Og Sonja prøver å varte meg opp på alle mulige måter, mens jeg egentlig synes at det holder i massevis med en brødskive med smør, et gammelt ukeblad og en sofa å krølle meg opp i.
To dager husmorferie ble det tid til i sommer, to koselige dager som gikk altfor fort. To dager med sindige Rune, voksne Victoria, herlige Hermine og Stine(som dessverre får fram det verste i hverandre, men som egentlig er gode jenter begge to)og fantastiske Sonja som ikke vet hva godt hun kan gjøre for meg.
Tusen takk!
Gode venner har man for alltid!

Jeg tenker på deg i hjertet mitt

Det er fort gjort å bli opptatt av seg selv når man er litt pjusk, og glemme at andre også har liv som ikke alltid går på skinner. Men jeg har ikke glemt dere...
Jeg har dere i tankene og i hjertet hele tiden!
Tante Jenny, Tirill, Vemund og Therese...
Jeg krysser fingrene for dere og håper på alt godt.

Og til alle dere andre som synes livet er litt trått, ofte eller av og til, jeg blir gjerne med dere oppover bakken, eller i krigen om det må til. Kanskje må vi bare lete litt etter de små gledene.
Her er noen av mine:

Steinar, Kathinka og Storm-Fredrik(ingen over, ingen ved siden)
Lille Oscar-nevø
Masse jordbær
Ny jobb
Middag med Hanne og Vibeke, inkl vindushopping i Bogstadveien
Fantastisk utsikt fra Himmelturen i nattemørket

Storm-Fredriks minner

- Mamma vært sykehus
- Ja, mamma har vært på sykehuset
- Mamma fåtte medisin og plaster sykehuset
- Ja, mamma fikk medisin. Kan du huske hvor mamma hadde vondt?
- Mage sin
- Ja, det stemmer. Besøkte du mamma på sykehuset?
- Ja
- Hva gjorde du der da?
- Spise sess(kjeks). Og mamma ikke spise godteri.

Den som leter

i mapper på pc'en finner fine ord fra Eirill :

”Før jeg traff deg”.


Før jeg traff deg var jeg supermann.
Først nå kan jeg redde verden.

Før jeg traff deg var verden min munter.
Først nå er den fylt med glede.

Før jeg traff deg kunne jeg tegne og male.
Først nå kan jeg kalle meg kunster.

Før jeg traff deg hadde jeg tro på meg selv.
Først nå kan jeg kalle meg menneske.

Før jeg traff deg var jeg glad i livet.
Først nå vil jeg virkelig leve.

Hobby, Helnøtt eller Smil?

6 uker hjemme, minst 3 uker til.
6 uker med planer som bare delvis har blitt noe av.
Problemet mitt er at jeg ikke har noen hobby, i alle fall ingen puslehobby, som jeg kan drive med når jeg ikke er tiltaksløs.
Jeg har fått noen tips:
- Male
Ja, listene i stua, veggen på kjøkkenet, trappen, taket i gangen... Sånn etterhvert.
- Sy
Ja, holder på med veske! Og gardiner til annekset.
- Strikke
Nei, men kanskje lære meg å hekle?
- Lage konfekt
Nja, da får jeg sikkert kjeft av Steinar for å prøve å fete ham opp.
- Lese
Ja, og laste ned lydbøker til Steinar.
- Lakke tånegler
Ja! Ny farge hver dag. Kanskje kategorisere neglelakk? Se bildet.

- Lage fotoalbum
Ja, etter punktet "rydde mapper på pc'en".
- Se etter julegaver på nett
Lurt, kanskje det?
- Scrapbooking
Nei, så kreativ er jeg ikke.
- Rydde mappene på pc'en
Ja, har bestilt ekstern harddisk til alle bildene.
- Trene
Ja, gå tur og snart, snart golfe! Og danse i august.
- Pugge så jeg kan slå Christine i TP
Sikkert ikke så lurt...
- Skrive bok
Ja, nei, vet ikke, kanskje... en gang.

Andre forslag?

Tantekjærlighet

Nest etter morskjærlighet kommer tantekjærlighet.
Og dette lover jeg min kjære nevø:
Jeg skal passe deg når mamma og pappa trenger en frikveld
Jeg skal si i fra når mamma og pappa ikke er konsekvente med deg
Jeg skal være her når mamma og pappa er helt håpløse(håper det blir lenge til)
Jeg skal skjemme deg bort når ingen ser det
Jeg skal være glad i deg betingelsesløst

Tante Marianne

Michelin og DHL

Aldri mer veikro!
Maten der er bare hakket over sykehus, og i tillegg er den dyr.

Transportselskapet DHL har laget en guide over norske veikroer, og både Espa og Nebbenes har fått 1 stjerne av 3 mulige.
Espa besøkes av oss kun for bollene på Shell, og sistnevnte ble besøkt i går. Det var triste greier.

Mat varmet i micro og/eller vannbad, kø og dyrt.
69 kr for en pølse med potetmos. 110 kr for en bakt potet. Jeg kunne leid en vogn og stått utenfor og solgt bedre mat for halve prisen. Med Steinar som kokk i vogna hadde det blitt MYE bedre mat for halve prisen.

Så nå drømmer Steinar og jeg om å drive veikro når vi blir gamle. Med enkle og spennende retter, hvor rødspette med remulade og kokte poteter og skinkestek med surkål er fraværende på menyen.

I mellomtiden stopper vi på Shell for en pølse.

Sånn går no dagan...

"No news are good news" pleier alltid pappa å si. Så når jeg har lite å melde fra sofaen, da betyr det egentlig at jeg er i god form...?

Jeg har vært hos homeopaten og fått medisin og nåler i øret. Nå håper jeg at lungene og tarmen snart fungerer som de skal!

En kort oppsummering av uka:
Kino(gøy)
Masse hvile etter kino(kjedelig)
Fotballkamp(gøy)
Hvile etter kamp(kjedelig)
Skoleavslutning(veldig gøy)
Hvile etter skoleavslutning(kjedelig)
Lunsj på http://villamalla.no/(veldig koselig)
Ikke så mye hvile etter lunsj(hurra!)

I tillegg:
Masse skrubbsår(vondt..., for Kathinka)
Nye ord(fra Storm-Fredrik)

- Mi våkke tidli(jeg våknet tidlig)
- Fotelade(sjokolade)
- Faen(faen)
- Flykopter(helikopter eller fly)
- Drikka mine(drikken min)
- Tenken(tallerken)

Nå reiser vi til Trysil for å unngå brakkesyke!

Ukens høydepunkt

Alt av avtaler laget før jeg ble syk har jeg måttet avlyse.
Men i dag når jeg et av målene mine.
Jeg skal se "Sex and the city 2" sammen med Iselin, Camilla, Vibeke, Maria, Eirill, Else, Christine og Marte!

Nå lader jeg opp med gamle episoder av nettopp "Sex and the city". Er litt spent på formen i morgen, men er sikker på at uansett hvor dårlig den kommer til å være, så er det verdt turen til Oslo.

Gleder meg:-)

Jeg er ikke alene

Fra VG i dag:
H og KrF viser til at såkalte «uheldige hendelser» i helsevesenet årlig fører til 2000 dødsfall og 15 000 varig skadede pasienter årlig.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008187

Jeg lurer på hvor mange som er skadet, men ikke varig?
Og kan jeg kreve erstatning for varig skepsis til helsevesenet?
For ikke å snakke om varig arr i hjertet og sjelen...

Romvesener?

De som tror at man får enerom med tv på sykehus, har aldri vært innlagt på et.
Nei da, du havner enten på tomanns- eller firemannsrom. Med en gardin mellom sengene. Uten privatliv. Tømming av bekken, vask av kropper, legevisitter, alt får du med deg selv om du ikke ønsker.
Det er da du ønsker deg en ok romkamerat.

På Kirurgen 1 lå det bare gastropasienter, snittalder sikkert over 80. De fleste med utlagt tarm. Avdelingen med mest prompehumor?

Noen pasienter gjorde mer inntrykk enn andre.
Blant annet han på rommet ved siden av som var mørkredd og måtte ha døren åpen om natten. Krigsveteran? Den senile damen som ble trillet rundt i gangen av en mannlig pasient som trengte gåtrening var mest irriterende. Og jenta med blindtarmbetennelse... Hun kunne jeg nesten slått til. Etter et par timer med bare syting og klaging truer hun med å reise hjem om ikke noe skjer. Da hadde jeg vært der i 18 dager!

Og innimellom alle disse menneskene: Astrid
En super dame på alderen til mamma, med barn og barnebarn. Min romkamerat i en uke.
Astrid kom på rommet den dagen alt snudde, da fremgangen endelig kom.
Hun heiet meg fram, selv om hun hadde mer enn nok med sin egen sykdom.
Litt konkurranse oss i mellom fikk begge på beina. Hyggelige samtaler fikk dagene til å gå.

Jeg håper du er frisk nå, Astrid! Jeg kommer etter, snart har jeg tatt deg igjen:-)

Ukens høydepunkter

Ukene går fort, i dag har jeg vært hjemme i to uker.

Dette klarer jeg nå:
Hente Storm-Fredrik i barnehagen(forutsatt at han ikke slår seg vrang)
Gå rundt Batteriøya(200 m)
Fiske
Det meste av enkelt husarbeid, men har hjemmehjelp fra kommunen for å vaske
Bake kake
Kjøre bil

Men JA, det går framover!

Brakkesyke

Jeg er i fengsel, riktignok med luftegård uten murer og med ellers gode fasiliteter.
Men det gir meg brakkesyke, og det gir Steinar brakkesyke.
Så nå rømmer Steinar til golfbanen...

Å, som jeg misunner ham!

Så i morgen skal vi dra og fiske. Ikke til Ebbestadvannet, men et eller annet sted vi kan parkere bilen rett ved og jeg kan sitte på en stein.

Da er vi et steg nærmere himmelen.
(og kanskje en torsk eller to)

Ukens høydepunkter

I dag har jeg vært hjemme en uke, og hva har jeg egentlig gjort den tiden?
Jeg har ligget MYE på sofaen, men det er noen fremskritt og:

Jeg har dusjet stående, krakken er borte
Jeg har gått ned hele bakken vår og opp igjen, i morgen skal jeg prøve meg ned til søppelkassene
Jeg har sovet på siden, endelig kan jeg gomse litt:-)
Jeg har vært ute blant folk på 17.mai
Jeg klarer å rydde av bordet når vi har spist, brette tøy og re opp sengen(det var de kjedelige tingene)

Dette skal jeg klare for å erklære meg selv frisk:
Nyse og gjespe
Golfe
Gå til Ebbestadvannet for å fiske
Danse
Dra på stranden med ungene, en kjølebag og en flytemadrass med palme
Jobbe
Gjøre husarbeid
Være sosial

Noen som tør tippe på når jeg er fit for fight igjen?

Det er så mye jeg ikke husker...

Minnet på telefonen min var plutselig fullt, så jeg måtte slette noen meldinger.
Det var da jeg fant ut at det er mye jeg ikke husker...
For der lå det både "bli bra"-hilsner og bekymringsmeldinger fra venner, familie og kollegaer.
Der lå det beskjed fra Steinar om at han ville flytte meg til Riksen, fra Kathinka om at hun hadde bestått sykkelprøven, fra Anna Wenche som har blitt mamma igjen, fra Marius som skulle legge inn fraværsassistent på mailen min, fra mamma som lurte på hva ungene trengte til 17.mai, fra Steinar igjen som gratulerte meg med bryllupsdagen. Det ble ikke mye feiring av den dagen...

Tusen takk alle sammen for at dere bryr dere! Det er mye enklere å orke litt til når man har en stor heiagjeng.

Nå skal jeg holde hodet kaldt og rumpa varm, så er jeg snart tilbake for fullt!

17.mai

Jeg elsker 17.mai! Jeg digger korps og Ja, vi elsker!
Derfor var det veldig trist å ikke orke og reise ned til byen for å se på barnetoget.
Men hva har man ikke Youtube for?
http://www.youtube.com/watch?v=MUhiyWZOe4Y

Det ble en liten tur på skolen riktignok, på ren vilje.
Og så hjem for å sove...

Og til slutt en liten oppfordring til fremtidens russ;
De neste 17.mai håper jeg på å bli vekket 04.00 av "Morgenstemning" av Grieg på full guffe!
Jeg tror ikke dere kommer opp bakken med bussen, men det er god plass nede på Solbakken.

Barn, fulle folk

og Marianne i morfinrus er de som forteller sannheten.
Min første romkamerat hadde masse besøk av godt voksne, kaklende Bergensdamer.
Så da jeg ble hentet av en portør for og trilles et eller annet sted, spurte jeg om han var bergenser.
"Nei, jeg er drammenser" var svaret.
"Det er bra, for jeg HATER bergensere" kvitterte jeg.

(Nå var nok dette situasjonsbetinget, for jeg kjenner mange supre Bergensdamer:-))

Jeg skjønte forresten at jeg hadde vært lenge på sykehus når jeg på slutten var på hils med portørene og diskuterte fotballresultater med dem...

Internett på godt og vondt

Det er ikke så lurt å google "tynntarm" og "hull", med mindre man er forberedt på at man kan få sjokk. Denne gang hadde Steinar vært meg i forkjøpet og advart meg. For følgende stod det på Lommelegen:

Dersom man får hull på magesekk eller tarm, vil det oppstå lekkasje av mage/tarminnhold ut i bukhulen. Som regel får pasienten akutte smerter i magen. I løpet av noen timer vil utvikle seg bukhinnebetennelse og magesmertene vil bli meget sterke.
Ubehandlet bukhinnebetennelse er en dødelig tilstand. Det er derfor nesten alltid nødvendig med operasjon ved hull på magesekk eller tarm. Det er vanskelig å svare nøytaktig på hvor lenge man kan leve med en slik tilstand uten behandling. Mange pasienter vil nok dø i løpet av dager til en uke på grunn av blodforgiftning av svikt av kroppens organer som følge av bukhinnebetennelsen.

Kanskje jeg skal levere en Lotto-kupong? Må være min tur til å ha en dose flaks nå?

Hjemme igjen!

Så rart! Og så delig!
Jeg er hjemme igjen.

Det gikk et par timer før Storm-Fredrik slapp pappa og krøp opp i sofaen til mamma, men så var nok sykehus- mamma glemt.
Kathinka var seg selv, full av bobler.
Jeg var selvfølgelig utålmodig, men selv det å pakke ut tingene fra sykehuset tok mer krefter enn jeg hadde.
Så Steinar kjeftet og sa jeg måtte ta det med ro.

Så nå sitter jeg her, med et hode som ligger langt foran kroppen. Jeg har utålmodighet og vilje, men også smerter og tiltaksløshet. Jeg er sint og redd og glad og optimist og mest av alt har jeg lyst til å hyle ut alle de styggeste ordene jeg kan.

Hvorfor i #?!@&$ måtte dette skje meg?!

Fanfarer, sirkus og berg- og dalbane

20 dager! 19 dager og 20 timer for lenge...
Men om jeg slipper ut på flaks eller dyktighet, det vet jeg ikke.
I går skulle jeg bytte dren, men legen bommet, og bestemte derfor at det kanskje gikk greit uten dren, men med antibiotika.
I dag har legene bestemt at jeg ikke trenger antibiotika heller...
Ring oss hvis du blir verre, var beskjeden.

Inni meg er jeg både redd og glad, men aller mest utålmodig.

Jeg skal hjem til armkroken til kjæresten min!
Jeg skal hjem til Kathinka som stadig er forelsket i nye gutter og som bobler over av glede.
Jeg skal hjem til Storm-Fredrik som skal få si "mamma hjemme" i stedet for "mamma sykehus".
Jeg skal hjem til Steinars mat. Jippi!
Jeg skal hjem til diskusjoner og lange samtaler ved frokost- og middagsbord.
Jeg skal hjem til utsikten.
Jeg skal hjem til dyrene.
Jeg skal hjem til hvitveis og nyutsprunget bjørk.
Jeg skal hjem til bleieskift og klesvask(sånn etter hvert...)

Jeg skal hjem til hverdagen!
I dag er min 17.mai! Jeg har hørt korpsmusikk allerede. Hurra!

Dagens høydepunkter

Jeg har gått to etasjer!
Jeg har hatt lyst på Dundersalt! Takk Hanne, for å ha tenkt på at jeg kunne komme til å få lyst på...
Formen er stigende og det er deilig å kjenne.
Jeg har mistet 6 kg på 2 uker, så fotballegger og lår har krympet betraktelig. Kunne jeg bare få nye slanke, spenstige bein...

Ellers har dagen vært litt nedtur, fikk ikke perm som jeg ville. I tillegg er ikke byllen borte. Legen mente drenet måtte være i litt til, ellers ville bakteriene ha poolparty i byllen, som han sa. Vittig kar:-)

Flere svar i morgen, kanskje drenet ryker da? Kryss fingerene for meg.

Engler og andre i hvitt

De første dagene var jeg prisgitt dem, enten jeg hylte etter smertestillende eller isvann. Etterhvert ba jeg om unnskyldning for at jeg maste sånn. "Du maser ikke, du ber om hjelp" var svaret jeg fikk. Jeg har skjønt det nå; sykepleieryrket er det viktigste av alle yrker. Til alle dere som har båret, dyttet og dratt meg oppover; tusen takk! Nå er det andre som trenger hjelpen deres.

Dagens høydepunkter

Jeg har vært hjemme på perm!
Jeg kom både opp og ned trappene, og har i tillegg fått ligge ved siden av kjæresten min!
Nå går jeg for egen maskin, til og med litt fortere enn Storm-Fredrik.

Men jeg har skjønt at det er veldig mye jeg ikke klarer/orker, så det vil nok ta litt tid før mor er 100%.

Innsparinger i helsevesenet

Aldri før har vi brukt så mye penger i helsevesenet, og aldri før har jeg sett så mye slitasje på bygning og inventar...
Jeg håper at alle pengene som brukes kommer pasientene tilgode, men det hadde vært lov å ønske seg en stol som var god å sitte i.
Kathinka ble født her for nesten 10 år siden, og de samme grønne stolene var her da.
Solid treverk, men det er jo ikke noe fyll igjen i puta...
Skal de ha meg opp av sykesengen, kan de ikke flytte meg rett over på en pinnestol.
Noen som har en gammel stressless å donere bort?

Dagens høydepunkter

Endelig noe å skryte av!

Jeg har gått i trapp! En etasje opp og en etasje ned.
Jeg går korte avstander uten gåstol.
Jeg er sulten.
Jeg har kuttet ut smertestillende.
Jeg skal hjem på permisjon i morgen.

Katastrofen

Jeg fikk en oppfordring til å skrive litt om hva som faktisk har skjedd, så her kommer det rett fra levra.

Steinar og jeg skulle ha en liten jente, med termin nå i juli. På ultralyd viste det seg at ikke alt var som det skulle; hjertefeil, feil på lillehjernen og mulig kromosomfeil. 19 uker ut i svangerskapet ble hun født, et vakkert bittelite barn som ikke ville klart seg i verden. Fantastisk oppfølging fikk vi på sykehuset og, så alt bra til nå. Det var bare en ting som ikke gikk som det skulle, morkaken ville ikke ut, så jeg ble sendt til utskraping.

6 uker senere er vi tilbake på sykehuset for etterkontroll og obduksjonssvar. Nå skulle vi finne ut om vi kanskje skulle tørre å prøve igjen. Prøvesvarene var ikke ferdige, men etterkontrollen viste at de ikke hadde fått ut alt på utskrapningen. Vi tar ny utskrapning i dag, sa legen. Jeg pakket en bok i bagen, reiste hjemmefra og regnet med å være hjemme noen timer senere. Jeg har ikke kommet hjem ennå...

På utskrapningen klarer nemlig legen å suge hull på livmorvegg og veggen til tynntarmen. Hun oppdager det ikke, men registrerer at jeg har økte bakterieverdier på blodprøvene og så vondt som jeg aldri har hatt i mitt liv tidligere. To dager med helvete senere tar endelig en ny lege affære; 1,5 liter tarmvæske har lekket ut i buken. Inn på operasjon med en gang, der og da føles det ut som jeg er med i en episode av Akutten.

Så nå ligger jeg her, med blodforgiftning og infeksjon i hele kroppen, væske i lungene, en byll som gjør at jeg ikke kan puste ordentlig og en periode var vi redd for blodpropp i lungene og.
Nå er jeg på bedringens vei, men det kommer til å ta måneder før jeg er 100% meg selv igjen. Vel, det blir jeg vel aldri, for at et så enkelt inngrep som mange jenter får gjort en eller flere ganger i livet skal ødelegge så mye... Vi tør ikke prøve igjen... Og arret på sjelen blir der bestandig.

Livet blir sjelden som man planlegger, men en ting er sikkert;
Frosk, Snuppis og Steinar har all plassen i hjertet mitt!

LYKKE

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.
Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.

Fra «Den underlige våren» (1941) av Einar Skjæråsen.

Dagens høydepunkter

Jeg var nok litt overivrig i går, så har vært litt sliten i dag.
Men;
Jeg har gått noen runder med stol
Jeg har spist 3 måltider
Jeg har vært på ultralyd og ligget på siden uten at det gjorde vondt
Jeg har hatt besøk av mamma, Steinar og ungene

Alt i alt, en ok dag.

Drammen sykehus melder seg på neste runde av "Hellstrøm rydder opp"

For å bevare god helse så får vi beskjed om at riktig kosthold og rikelig med mosjon er det som skal til. Merkelig nok er så er det mangelvare ved Drammen sykehus.
Jeg har en super fysioterapeut som kommer på rommet hver dag og tar med meg en tur i gangen, og så er det opp til meg å gjøre resten. Hun har sikkert mange andre som også trenger en puff ut av sykesengen.

Men, det er jo egentlig maten som er verst. Regimet er som følger:
Frokost ca 8.30
Middag ca 13
Kveldsmat ca 16
Sen kveldsmat ca 18

Frokost og 2 ganger kveldsmat er ok, de består av brødmat og pålegg.
Men middag kl 13? Varm lunsj hadde jo vært strålende, men det er jo ikke det vi får.
Nei, det er "farmormat" som Kathinka kaller det.
"Farmormat" er alltid poteter, istykkerkokte grønnsaker og saus, med en eller annen variant av kjøtt eller fisk.
Jeg tok et bilde av den dagen det var fiskeboller, men hele bildet ble hvitt med litt oransje på midten. Å, det er så trist. Jeg blir IKKE frisk av sånn mat!
På toppen av det hele så er det dessert hver dag:-) Eller :-( For desserten er sviskekompott, semulegrøt, hermetisk fersken eller noe annet syntetisk.

Her må Hellstrøm inn og rydde opp!

Mitt forslag er som følger:
Frokost 8.30
Lunsj 13.00, gjerne suppe med brød og en salat
Middag 16.00, farge- og smaksrik mat, masse grønnsaker, krydder og urter
Kveldsmat 18.00
I tillegg frisk frukt til alle måltider!

I 2008 hadde sykehuset 45.000 pasienter. La oss anta en snitt liggetid på en uke. Det tilsvarer ca 850 mennesker å lage mat til hver dag. På et cruiseskip lager de mat til 4.000 mennesker hver dag, og jeg kan love dere at man blir MYE friskere av den!

Så før vi messer mer om varm mat i skolen, 5 om dagen, Fedon og alt annet, la oss slå et slag for FRISK mat på sykehus!

Krigen 1

Egentlig heter det Kirurgen 1, men da jeg i rusen leste skiltet for første gang, så stod det Krigen 1.
Passende navn, tenkte jeg, for dette er jo krig. Krig i kroppen min og min krig for å bli frisk.

I dag har jeg vært på sykehuset i 14 dager, jeg har hatt narkose 2 ganger, tømt kroppen for væske 3 ganger, tatt utallige ultralyder, CT og røntgen, hatt intravenøs væske, mat, antibiotika og annen smertestillende, fått blodfortynnende og x antall andre sprøyter inkl kvalmestillende, oksygen i nesa... Har jeg glemt noe da så er det ikke så viktig. Jeg husker det ikke likevel.

Jeg er tidsoptimist! Veldig bra noen ganger, men ikke når man skal skynde seg langsomt. I går trodde jeg at jeg kom hjem til helgen(Jippi!). Etter at legen hadde vært her ble jeg litt mer tidspessimist, nå skjer det ingen ting før etter helgen i alle fall.

Dagens høydepunkter

Jeg har gått over fra intravenøs antibiotika til piller
Jeg har gått til do uten gåstol
Jeg har spist middag, mer enn i går
Jeg har laget blogg
Jeg har gått to runder i gangen med gåstol
Jeg har dusjet alene

Mr.Incredible

Egentlig skulle mitt første innlegg handle om feilbehandling på sykehuset, men istedet skal det handle om mannen i mitt liv, Steinar.
For de siste 14 dagene har livet hans stått mer på hodet enn mitt. Jeg har ligget her i en salig døs av smerter, morfin og syke drømmer, Steinar har tatt tak i alt!
Alle som måtte informeres har han snakket med, alt fra jobb til håndball til 17.mai komiteer. Han har snakket med kommunen for å skaffe husmorvikar(som vi måtte skaffe selv). Tusen takk til Frida(og Hans Marius) som er hjemme hos ungene hver morgen for å få dem avgårde.
Så har helten min snakket med leger og sykepleiere, løpt fra jobben for å rekke legevisitter, bråsnudd på motorveien i det telefonen om å komme seg på sykehuset så fort som mulig kom. Gud, jeg lurer på hva som gikk gjennom hodet hans da!
Så har han samlet papirer, snakket med advokat, sjekket klagemuligheter for feilbehandling, vært i kontakt med Pasientskadeerstatningen...
På toppen av det hele har han gått på jobb, støpt bru, vært på håndballturnering og hatt en syk 2-åring i senga en del netter. Tøy har blitt vasket, dyret luftet og ingen har lagt seg sultne.
Og på toppen av det hele har han vært hos meg hver dag med løfte om at det kommer til å gå bra, nå ser vi det positive i det vi kan!
Det er sånne som Steinar som fortjener Kongens medaljer i gull!

Til min Mr.Incredible sier jeg bare:
I fight for truth and justice
Yeah baby, back in action og
It's showtime!

For alt du har gjort og gjør for meg; tusen takk!
Elsker deg over alt.