Midt i målgruppen.
Det var det legen sa da jeg kom dit i mars.
Ok, så ser jeg dårlig uten briller.
Men det var ikke det denne gangen.
Sliten.
Man kan jo ikke gå til legen når man er sliten?
Da tar man en kveld på sofaen. Trodde jeg.
Vel, legen gav meg mange uker på sofaen.
Jeg som alltid har fikset ting.
Jeg som aldri har sittet på hendene på foreldremøter.
Jeg som ikke alltid har tatt ut all ferien min.
Jeg som knapt har vært hjemme i permisjon.
Jeg som har vært blid og glad og sosial.
Vel, jeg ble Cruella de Vil.
For meg var det et nederlag.
Fra å fikse alt til ingenting.
Fra å orke alt til ingenting.
Det har tatt meg noen uker med grubling før jeg skrev dette.
Kan jeg være en sånn som ikke har alt på stell?
Det går seg til.
Det er litt mer rot i heimen enn jeg har vært vant til.
Mange avtaler har jeg droppet.
IKEA-skillingsboller er servert på skoleavslutning.
Og Outlook er fullt avskrudd.
En mail om noe jeg burde gjort eller husket, og kroppen skriker.
Jeg lader mobilen hver natt, og rekker sjelden å bruke opp batteriet.
Mitt eget batteri tar det litt lenger tid å lade.
Og fortsatt raskt å bruke opp.
Men det går framover!
Jeg er litt blidere nå.
Jeg orker skoleavslutninger og bursdager.
Og jeg prøver å lære meg forskjellen mellom plikt og lyst.
Målet er å finne det som gir energi, og ikke tar.
En plan har jeg iallefall:
I sommer skal jeg ligge på lading på hytta.
