Jeg blir sjokkert over foreldre som ikke vil at barna deres skal begynne i korps, eller på håndball, for den saks skyld. Det er så mye man må bidra med...
Ja, mulig det, men dette er det barnet ditt får igjen:
vennskap
mestringsfølelse
ny kunnskap om alt fra noter til knuter og triks
Og dette får du igjen som voksen:
vennskap
trygghet- du vet hvem barnas venner er
glede
Så hva må du "ofre"?
Noen kvelder eller en helg eller to til dugnadsarbeid, kanskje noen runder med boller og vaffelrøre. Og det for at det skal koste minst mulig å delta, for alle.
Mulig det også føles som et offer å skulle se på ungen din spille konsert eller kamp? At alt annet egentlig er viktigere; jobb, egen trening eller sosialt liv?
Vel, da vet du ikke hva du går glipp av.
Du som har forstått gleden av å delta, du er heldig! Timer i regnvær på gjørmete fotballbaner og bæring av piano fra 5.etasje veies uendelige ganger opp når du ser gløden, gleden og stoltheten til ditt barn.
Til deg som bidra med noen(eller mange) timer i året;
TUSEN TAKK!
Til deg som ikke har tid eller ikke gidder;
synd for deg, og dessverre også barnet ditt.
Og til mamma og pappa;
tusen takk for at dere alltid var med.
Jeg vet dere "reddet" mange der andre foreldre prioriterte annerledes.
3 kommentarer:
Hei, kjempe fint innlegg. 100% enig i det du sier. Nå må kanskje ikke jeg jobbe så mye fordi jeg er spiller, men mamma og pappa stiller jo alltid opp for trine og meg:) og jeg som spiller setter stor pris på akkurat det:) Stor klem hanne, sees i september:)
Hør, hør! Amen!
Hilsen Gerhardsenungdommen.
Takket være korpset, fotballen og speider´n og 2 kvelder i uken med alle ungene i nabolaget + to morsomme loppemarked i året, i 10 år, har vi voksne fått " foreldrevenner" for livet. Vi savner alle store sko i gangen og kjellerstua full av barnas venner. Masse gode minner - og det beste av alt - alle er velfungerende undgdommer/ voksne i dag. Takk til alle unge som har gitt oss så mye glede oppgjennom alle år!
Legg inn en kommentar