Å strebe etter perfeksjon er slitsomt i lengden. Det samme er det å gjøre det man tror andre forventer, uten å sjekke ut om det faktisk er sånn.
Jeg kjenner mange som alltid har gjort det "fornuftige og riktige". De tar stadig hensyn til andre, men ikke til seg selv. Og sånt blir man til slutt utslitt av.
Det er lov å være egobæsj når man skal ta vare på seg selv og det man står for.
Det er den man er som betyr noe, ikke det man gjør.
Jeg har innsett at jeg ikke rydder for at familien skal ha det bra, jeg rydder for at jeg skal ha det bra.
Jeg er den som ler og smiler, som har meninger om mye og som trenger orden rundt meg. Og andres forventninger; de gidder jeg ikke lenger gjette meg til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar