I dag var jeg på lunsj med 4 studievenninner. 4 jenter jeg ser en gang i året. I dag gikk skravla på inn- og utpust. Og så gråt vi litt...
For alle har hatt sine tøffe runder. A's mann har hatt kreft. N er kronisk syk og sliter med forholdet. H sliter med jobben og å finne seg selv.
Men fine lyspunkter var det også. AW har blitt mamma igjen. Mannen til A er frisk. N er på bedringens vei.
3,5 timer med 5 vimsete jenter, snørr, tårer og masse latter. Det er sånn livet er.
Det er en mening med alt.
2 kommentarer:
Det er godt man ikke vet alt man skal igjennom her i livet...
Nå har jeg lest hele bloggen din og forstår litt mer av hva som har rammet deg. Godt du klarte deg...! Og godt du har en flott familie som er der for deg og går med deg.
Savn og sår på sjelen kan jeg ikke gi deg noen gode råd mot annet enn å bære dem med deg med hodet høyt og la dette være en del av det som gjorde deg til den du har blitt .
Klønete skrevet kanskje...
men ja, jeg tror det er det jeg mener å si ;)
Stor klem fra meg
ps. legger deg på bloggrollen min
Hei Marianne!
Jeg vet ikke om du husker meg, men jeg husker deg :)
Jeg er Kathrines gode venninne!
Gjennom henne kom jeg inn på din blogg - jeg startet å lese litt, men endte opp med å lese hele!!
Den rørte meg veldig!
Skjønner at du har vært gjennom en tøff tid - og det er vanskelig å vite hva man skal si.
Du virker å være tøff og på god vei tilbake til livet :) Det er godt å lese!
Masse lykke til videre! Jeg følger gjerne med :)
Og trenger du å drømme om sol, basseng og opplevelser i asiatiske omgivelser - ja da får du ta turen innom min blogg :)
Kirsten
Legg inn en kommentar