For 15 år siden mistet jeg en av mine beste venner. Han valgte å ikke leve mer. Mange ganger har jeg lurt på hva som gjorde livet så vanskelig for ham. Og hvorfor skjønte jeg ikke hvor vondt han hadde det? Han sa jo aldri noe om det.
Det har tatt meg noen år å forstå at andre kan slite med tankene. Venner har sagt at de ikke alltid har likt meg, nettopp fordi jeg har tatt lett på ting. Ja, jeg har på mange måter vært heldig, jeg har det mange vil kalle et lett hode. Men hjertet mitt er fylt opp av alt det vonde. Jeg vil gjøre alt for å unngå at flere må gå gjennom det de har gått igjennom. Og kunne jeg bare spolt tilbake tiden...
Depresjoner, selvskading, rusmisbruk- dette er ting mine venner har slitt med. Og alt som resultat av kjipe opplevelser i barndommen. Vold, terror, overgrep, mobbing. Å, det finnes så mye drit.
Men mine venner har fått hjelp. Av venner, familie, helsevesenet og kanskje også av meg? Jeg ønsker å tro det siste.
Men jeg vet at min hjelp alene ikke har vært nok. Å ha familien sin der, når det er som mørkest, har vært av stor betydning for mine venner. Selv om man er voksen, så er man likevel noens barn. Og barn skal ikke ha det vondt.
Si hva du vil om terapi. Rydde i kartoteket, kaller pappa det. Jeg liker det uttrykket, det ufarliggjør litt av prosessen. En terapeut er en som hjelper deg med å bli frisk i tankene.
Jeg vet at noen fortsatt er syke, slitne, deprimerte og ikke ser noen mening med livet. Jeg håper de våger å dele det kjipe og vonde med alle rundt seg. Jeg kan love at alle vil prøve å forstå.
Og jeg skal være der, med liten munn, større ører og et STORT hjerte.
For livet er verdt å kjempe for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar