Så rart! Og så delig!
Jeg er hjemme igjen.
Det gikk et par timer før Storm-Fredrik slapp pappa og krøp opp i sofaen til mamma, men så var nok sykehus- mamma glemt.
Kathinka var seg selv, full av bobler.
Jeg var selvfølgelig utålmodig, men selv det å pakke ut tingene fra sykehuset tok mer krefter enn jeg hadde.
Så Steinar kjeftet og sa jeg måtte ta det med ro.
Så nå sitter jeg her, med et hode som ligger langt foran kroppen. Jeg har utålmodighet og vilje, men også smerter og tiltaksløshet. Jeg er sint og redd og glad og optimist og mest av alt har jeg lyst til å hyle ut alle de styggeste ordene jeg kan.
Hvorfor i #?!@&$ måtte dette skje meg?!
3 kommentarer:
Hei Marianne!
Kom akkurat over bloggen din.
Helt forferdelig det som har skjedd med deg...
Jeg ønsker deg god bedring og alt godt i fremtiden!!
Så utrolig godt at du er hjemme igjen :)
Kos deg med familien din
Klem fra Else Irene
Hei på deg jenta mi!
Jeg kan godt lære deg noen fæle gloser på trøndersk - for du trenger å blåse ut eder og galle nå! Hvorfor deg - det har vi spurt om mange ganger?
Det er noe som heter at man får ikke mer enn man tåler, men nå er vel grensen nådd.
Jeg vet at det er en lykkelig familie som nå er samlet - nyt det, og husk og måle fremgangen i dråper - ikke bøtter og spann.
Med din positive innstilling, masse latter, god mat og kjærlighet kommer dette til å gå veien. Vi er mange som er til for deg og din familie og vi vil gjøre alt som står i vår makt til å hjelpe deg om det skulle trengs.
Akkurat nå er kroppen pudding, men bare vent - snart vil du kjenne at det kribler av tiltakslyst.
Ønsker deg alt godt for helga og 17.mai!
endelig kom du tilbake, jeg har savnet deg , grått litt. du har gjort litt av hvert du og, nå skal jeg prøve og gjøre det du sier , som å rydde. hilsen snuppis
Legg inn en kommentar